Alfred Russel Wallace, Charles Darwin, Francis Galton og ikke minst: Yahya Muhammad Hamid ed-Din. Alle disse personene har levd, og har fått tildelt en fiktiv rolle i thrilleren «Seleksjon». Gjennom min og Frodes hjerne skal vi innbille leseren hvordan disse menneskene har tenkt og hvordan de tedde seg.
Ja, det er litt av et stunt. Og ja, det er vanvittig skummelt. De tre førstnevnte, Wallace, Darwin og Galton har jo i og for seg alle blitt behørig presentert i biografier. Men Yahya Muhammad Hamid ed-Din, den første emiren i et samlet Jemen, er det verre med. Så vidt vi kjenner til, finnes det ingen biografi – verken autorisert eller uautorisert – over denne mannen.
Det handler om å skaffe seg så mye kunnskap om mennesket som overhodet mulig. Internett har blitt et uunnværlig verktøy for slik research. Det starter (selvsagt) med wikipedia. Så litt kreativ googling. Yahya Muhammad Hamid ed-Din har mange titler, og blir presentert med mange varianter av identiteten sin. Den fulle tittelen hans er … hold fast: Hans majestet Emir al-Mumenin al-Mutawakkil ‘Ala Allah Rab ul-Alamin Imam Yahya bin al-Mansur Bi’llah Muhammad Hamidaddin, Imam og kommandør av de trofaste. Kombinasjoner av forskjellige deler av dette navnet, gjør til og med google-arbeidet utfordrende.
I thrilleren omtaler vi ham på en mer omgjengelig og triviell måte – rett og slett som Yahya.
Vår gode kompis Yahya hadde 14 sønner. Og sikkert noen døtre. Det betyr at han har mange etterkommere, og selv om det er lite sannsynlig, er det ikke umulig at en av dem en gang i fremtiden leser en versjon av boka vår. Og da bør jo det som står være etterrettelig, ikke sant? Kongedømmet han skapte i 1918 opphørte i 1962. Familien hans ble drevet i eksil, men i 2014 ble den rettmessige arvingen til tronen igjen tatt inn i den politiske varmen i landet, men det er en helt annen historie enn den jeg vil du skal lese her.
Dette handler om å skape en relasjon til et helt fremmed menneske som virkelig har levd, og som mennesker som lever i dag garantert har møtt. Som forfatter er det et litt skummelt grep å ta. Tunga beint i kjeften i forhold til fakta – og ikke minst med en distansert ærbødighet. Og ikke minst – å unngå beskrivelser av egenskaper. Hvorfor? Jo, rett og slett for at vi ikke kjenner dem. I en helt oppdiktet karakter kan du herje med vedkommendes egenskaper så mye du vil, men ikke til en person som virkelig har levd.
Hvordan skaper man da en karakter i en fiksjon av en person som virkelig har eksistert på jorda, og som du bare kjenner gjennom – i beste fall – tredjehånds kildeopplysninger?
Det handler om å skrive om det du vet – ikke det du tror du vet – men du brukes opplysninger som er bekreftet av flere kilder. Så plasserer du denne i et miljø du vil at leseren skal oppleve, og forsøker å skape en stemning rundt personen. Så blir det opp til leseren å gjøre seg opp en mening om karakteren. Så er det kjekt å kjenne gamle eller halvgamle arabere. Mennesker som kjenner til sjargong, holdninger og etikette fra de miljøene du skriver om.
Jo, det krever en del arbeid og en del innsikt. Men det er slett ikke så vanskelig som det høres ut. Men det holder ikke å lage bare en troverdig karakter av disse menneskene – karakterene må også tåle å bli vurdert av mennesker som virkelig kjente dem.
Men en ting vil jeg mene om Yahya – det er et menneske jeg veldig gjerne ville ha møtt og diskutert med. Hvorfor? Det spørsmålet får du svar på ved å lese boken.
Boken Seleksjon lanseres den 15. september ved Naturhistorisk museum i Oslo. Meld deg på her om du vil bli med!
Seleksjon 
Legg igjen en kommentar