Filatelisten Annelise

Skattejegeren og journalisten Annelise Finkel møter du som en av hovedpersonene i «Seleksjon».

Det er ikke til å undre over at Annelise Finkel kvakk skikkelig til da hun oppdaget et britisk brev blant de norske da hun kjøpte brevlotten hos en antikvitetsforhandler i Oslo. På brevet var det plassert et frimerke av 1 pund-valør. Dette er i seg selv svært uvanlig. I 1913 kostet det bare noen få pence å sende et brev, til og med til den andre siden av jordkloden. Men Wallace hadde ganske sikkert ikke noe annet frimerke for hånden der og da han skrev det skjebnetyngede brevet til sin venn Yahya i Jemen.

Blant filatelistene – altså frimerkesamlere – brukes det et katalogsystem for å skille frimerker fra hverandre. Det finnes mange slike katalogstandarder. I Storbritannia er det Stanley Gibbons katalogsystem som gjelder. I Tyskland er det Michel, i Frankrike Yvert – og amerikanerne har sitt system basert på Scotts kataloger. Norge bruker et standardisert system for sine frimerker ut fra Norgeskatalogen, som utgis årlig med oppdaterte priser på hva nye og gamle frimerker er verdt for sine samlere.

Filateli er big business. Verden over. Jo sjeldnere frimerker, jo høyere priser. Annelises funn, et SG – Altså Stanley Gibbons katalognummer – 403a er blant de mest ettertraktede. Å finne dette spesielle, blågrønne frimerket på brev er enda mer sjelden. Som Annelise sier; ingen enkeltbrev med dette frimerket er hittil registrert.

Brukte frimerker blir omsatt i milliontall daglig. På auksjoner verden rundt. På nett, i auksjonshus og i rene forretninger. Som for eksempel Spink’s – butikken Annelise besøkte i London.

I dag vil du ikke finne SG 403a i katalogen. Frimerket er i løpet av tiden som har gått siden 2011 blitt tildelt et nytt katalognummer: SG 404.

Og verdien: Vel – Stanley Gibbons sier at et pent, brukt eksemplar i dag er verdt 1500 pund. Men – du lurer ikke en filatelist – hvis hun da ikke er nybegynner… Ingen betaler det som Stanley Gibbons forteller hva verdien er – man skal jo gjøre et kupp, må vite.

Og postsensuren i 1913 – ja den var en realitet. Spenningen i Europa på denne tiden var stor, europeiske nasjoner stod i høyspenning overfor hverandre, men den største politiske kampen foregikk i områdene hvor vår Yahya befant seg. Det Osmanske riket var i oppløsning. Tyskland hadde, som andre nasjoner, stor interesse av å sikre seg goodwill i landene omkring Suez-kanalen. At brev fra England ble unndratt fra å nå sitt mål i Jemen, er derfor forståelig – om enn forkastelig. Men postsensur, ja det foregår den dag i dag. Et nyttig politisk virkemiddel, mener enkelte statsledere…