Lagspill eller kampsport?

Å skrive en roman eller en sakprosabok er relativt enkelt nå til dags. Alt man trenger er en PC, en idé, tid og fantasi. Og er man såpass disiplinert, selvkritisk og strukturert at det blir et ferdig manuskript av det, ja så har du faktisk skrevet en roman eller sakprosabok.

Det er også relativt enkelt å publisere et skriftverk i 2017. Det du trenger er den samme PC-en du skrev manuskriptet på, og en nettadresse til en E-publisher. Å få manuskriptet antatt ved et forlag, er noe vanskeligere, men slett ikke umulig. Kommer du gjennom nåløyet i et forlag, har du straks en fysisk bok å holde i.

Det inspirerer selvsagt til å prøve seg på roman nummer to og tre. Ok. Du har klart det. Been there, done that…

Du trenger en ny utfordring. En hårete en. Jakte på et større forlag, jakte på nye romanideer, jakte på kioskvelteren … eller en medforfatter.

En større utfordring får du ikke. Samarbeide om ett manuskript, én historie, én stemme rundt en og samme idé. Prøv! Det er den største utfordringen du kan få.

Det finnes jo så mange av dem; forfatterparene. Og det er ikke et nymotens fenomen, dette. Visste du for eksempel at Jean Paul Sarte hadde en medforfatter til ett av sine verk?

Hva blir bedre av å være to forfattere i ett og samme prosjekt? Jo:

  • Du har dobbelt så stor fantasi å spille på.
  • Du har en sparringpartner rundt ideer og plott.
  • Du har en sparringpartner når det gjelder språk.
  • Du har tilgang til kunnskap du selv mangler.
  • Du lærer deg å være tolerant og tålmodig.
  • Du deler en drøm med noen.
  • Du lærer hele tiden noe nytt om manusskriving.
  • Du lærer hele tiden noe nytt om deg selv som forfatter.
  • Du får en venn for livet.
  • Du har en å dele oppgaver med.

Og hva er vanskelig med å være to forfattere til ett og samme prosjekt?

  • Å forstå hverandres ideer.
  • Å tolerere perioder med uenighet.
  • Å tolerere perioder med skrivetørke/downpeioder/ulyst.
  • Å følge den andres tempo og forventninger.

Det finnes sikkert flere punkter under begge fanene. Etter hver som samarbeidet har satt seg, tør du utfordre litt, foreslå endinger, omskrivinger og foreslå mord på den andres beibier. Du blir såpass varm og trygg på samarbeidet, at du til og med tillater deg å skrive om på setninger og passasjer som den andre har skrevet.

Så… svaret på spørsmålet om et samarbeidsprosjekt mellom to forfattere er et lagspill eller en kampsport blir selvsagt ”begge deler”. Men i stedet for kampsport, frister det å kalle prosessen for sparring, snarere enn kamp. Vi tror, ut fra den erfaringen vi har skaffet oss gjennom samarbeidsprosessen, at det ikke kan eksistere kompromisser rundt et samarbeid. Har den ene en dårlig følelse for en idé, en setning, en scene, en karakter – hva som helst – bør du rett og slett kaste kortene, og tildele deg selv nye kort. Finne en ny vei til dere begge er fornøyde – og ikke minst enige.

Seleksjon er laget av to godt voksne menn som i utgangspunktet er helt forskjellige, og som har to helt forskjellige utgangspunkt i livet. Den ene er akademiker, den andre hadde aldri tid til å ta utdanning – det var for spennende å jobbe.

Og dersom du tror at du slipper unna med halve arbeidet med å være to, må du tro om igjen.

Det finnes mange forfatterpar i verden. Men det er et stort mysterium for de aller fleste hvordan det er mulig å samarbeide om et skjønnlitterært verk. Vi har fått svar på noe, men det har tatt tid. Det har gitt utfordringer, lærdom, satt egenskaper på prøve … og til slutt en enorm tilfredsstillelse å dele med en annen person.

Lykke til.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: